Maren og spørsmålet hun ikke fikk svar på
Maren tok kontakt etter å ha lest databladet til kameraet sitt flere ganger. Der sto det at autofokusen kunne gjenkjenne og følge øyne, men ingenting om hvor ofte den faktisk traff på portretter i hennes eget rom. Hun fotograferer familie og venner hjemme i stua, og var lei av å gjette seg frem til om bildene uskarpe skyldtes henne eller kameraet.
Jeg forklarte at databladet beskriver hva produsenten oppgir at funksjonen kan, mens spørsmålet hennes handlet om noe annet: hva hun selv kan måle under sine egne forhold. Det er to ulike typer opplysninger, og de bør aldri blandes i samme kolonne. Derfor startet vi med å skrive ned hva dokumentasjonen faktisk sier, ord for ord, og la det til side.
Deretter formulerte vi et spørsmål hun kunne svare på med egne bilder: hvor mange av ti portretter har skarpe øyne når modellen står stille på to meters avstand? Et så smalt spørsmål lar seg måle, og det gjør svaret etterprøvbart for henne selv.
Oppsettet vi bestemte oss for
Vi holdt oppsettet enkelt. Kameraet sto på stativ, modellen satt på samme krakk hele veien, og avstanden ble merket med tape på gulvet. Lyset kom fra et vindu på siden, og Maren trakk for en gardin slik at lysstyrken ikke endret seg mellom seriene. Uten likt lys sier resultatene lite om autofokusen, fordi dårlig lys alene kan gi flere bom.
Hun valgte samme blenderverdi og samme lukkertid i alle forsøk, og slo av alt som kunne forstyrre sammenligningen, som automatisk motivvalg. Hun skrev innstillingene øverst på loggskjemaet, slik at hun senere kunne gjenta testen nøyaktig.
Det kjedelige forarbeidet tok omtrent en halvtime, men det var denne halvtimen som gjorde tallene verdt å stole på. Uten det hadde hun bare hatt ti bilder og et inntrykk.
- Stativ og fast avstand merket på gulvet
- Samme krakk, samme modell, samme bakgrunn
- Lysforhold holdt like gjennom hele testen
- Innstillinger notert øverst på loggen
Loggskjemaet: tre forsøk per portrett
Selve loggen var en tabell med fire kolonner: forsøksnummer, om øyet var skarpt, om fokus lå på feil sted, og en linje for egne merknader. Maren tok tre forsøk per posering, og flyttet fokuspunktet bort fra ansiktet mellom hvert forsøk slik at kameraet måtte finne øyet på nytt.
Å gjenta forsøket er poenget. Ett bilde kan treffe av ren flaks, og ett bom kan skyldes at modellen blunket. Med tre forsøk per posering ser du om resultatet er stabilt eller varierer. Hun krysset av for hvert bilde etter å ha zoomet inn til hundre prosent på skjermen.
Vi snakket om at vurderingen av skarphet alltid har en subjektiv kant. Derfor skrev hun en fast regel på forhånd: øyevippene må kunne skilles fra hverandre for at bildet skal telle som skarpt. Regelen sto på skjemaet, slik at den ikke kunne forskyves underveis.
- Tre forsøk per posering, fokus flyttet mellom hvert
- Fast regel for hva som teller som skarpt
- Kontroll ved full forstørrelse, ikke på liten skjerm
Hva loggen viste henne
Da Maren hadde fylt ut skjemaet, så hun et mønster hun ikke hadde lagt merke til før. Bildene med modellen rett mot kameraet var nesten alltid skarpe, men når hodet var vendt litt til siden, havnet fokus oftere på øyebrynet eller kinnet. Dette er hennes målte observasjon, fra hennes rom og hennes eksemplar av kameraet, og ikke en generell egenskap ved modellen.
Hun kunne nå sette observasjonen ved siden av det databladet oppgir, i to adskilte kolonner. Produsenten beskriver hvilke motiver funksjonen er laget for å følge. Hennes egen kolonne viste hvor det svingte under stuelys. Ingen av kolonnene motsa den andre, de svarte på forskjellige spørsmål.
Jeg ba henne unngå å trekke konklusjoner utover det loggen dekket. Ti portretter i én stue forteller ikke hvordan kameraet oppfører seg ute eller med bevegelige motiver.
Det hun endret etterpå
Med loggen i hånden fikk Maren et konkret grunnlag for å justere vanene sine. Hun begynte å velge fokusområde manuelt når modellen var vendt til siden, i stedet for å la kameraet velge. Så gjentok hun testen med samme oppsett og samme skjema, og sammenlignet de to loggene side om side.
Den andre runden viste færre bom ved sidevendte ansikter. Hun var nøye med å skrive at forbedringen gjaldt hennes endring i innstilling, ikke at kameraet var blitt bedre. Det skillet er lett å miste når man ser et resultat man hadde håpet på.
Hun beholdt begge skjemaene i en mappe sammen med dato og innstillinger. Neste gang hun vurderer et annet kamera, har hun en metode og en målestokk klare, og kan gjøre en rettferdig sammenligning uten å starte på nytt.
- Manuelt fokusområde ved sidevendte ansikter
- Samme skjema brukt om igjen for sammenligning
- Begge loggene arkivert med dato og innstillinger
Det jeg tar med meg fra saken
Det som slo meg hos Maren, var hvor lite som skulle til. Et stativ, tape på gulvet og et ark med fire kolonner var nok til å gjøre en uklar følelse om til noe hun kunne lese av. Hun trengte ikke måleutstyr, bare disiplin i oppsettet og ærlighet i krysset hun satte.
Jeg minner deltakerne på kurset om det samme: skriv ned hva produsenten sier, skriv ned hva du målte, og la de to stå hver for seg. Da blir resultatene dine noe du kan legge frem for andre og få etterprøvd.
Marens historie viser at en autofokusvurdering ikke trenger å være avansert for å være nyttig. Med fast avstand, jevnt lys, flere forsøk per portrett og en logg som skiller det du målte fra det databladet oppgir, får du svar som gjelder ditt eget kamera i ditt eget rom. Det er det svaret som teller når du skal bestemme hvordan du fotograferer videre.